Ikke helt som planlagt

Vi forlot Budapest med friskt mot, klare til å sykle etter til sammen en uke i ro i Wien og Budapest. Motet ble godt prøvet ved at vi før vi var ute av byen kom til et kryss der det sto skilt i tre av fire retninger til dit vi skulle. Vi tok en råsjans, og den viste seg at det antageligvis ikke var det beste alternativet. Dermed rotet vi oss bort i en forstad, men til slutt fant vi retningen. Akkurat da vi syntes å ane enden på den store byen, punkterte Pernille, og det var på'n igjen. Heldigvis hadde det friske motet bestått sin prøve, og ikke lenge etter var vi på veien. Vi hadde valgt oss ut en campingplass ca. 80 km unna, men da vi kom dit, viste det seg at den campingplassen måtte være fiktiv. Dermed endte vi opp langs en kjerrevei i en liten skog, og overraskende nok sov vi bedre enn på lenge (etter å ha lappet begge syklene på nytt...).

3 hull på en dag og ingen campingplass. Litt kaldt også. 

Ellers alt vel.

Lørdagen var også en nydelig sykkeldag, og det var herlig å være på veien igjen. Pernille hadde litt vondt i magen, men ellers var alt nydelig. Dagen endte på et sted hvor det faktisk var en campingplass, men da vi kom dit, etter ca. 90 km viste det seg at campingplassen kun var åpen i juli og august. Så det ble nok en natt med fricamping, etter at vi hadde spurt en lokal fyr om han trodde det var greit. Han sa at det var ulovlig, og at vi måtte spørre noen. Han visste imidlertid ikke hvem vi skulle spørre, og var hyggelig og ringte et sted for oss. Stedet visste heller ikke, og vi spurte mannen om han trodde det kunne gå greit at vi bare slo opp teltet. Han kviet seg for å si ja, men da Pernille litt forsiktig spurte om han trodde politiet ville komme og sende oss avsted, lo han så godt at vi tok det som et klarsignal. Det var et nydelig sted, en slags park med sandstrand og alt mulig.

Natten var grei nok, men neste morgen var ikke magen til Pernille særlig god. Som reisens helseansvarlig, brukte Magnus sin medisinske kunnskap og fant ut at det var ting som tydet på at det kunne være blindtarmen. Pernille syntes det hørtes litt vel dramatisk ut, og foreslo at vi skulle sykle videre og se det litt an. Da satte Magnus foten ned, tok en sjefsavgjørelse, og vips var vi ute på en strabasiøs ferd - bestående av haiking med sykkel (med en kul dame som ikke snakket et ord engelsk, med en fantastisk latter og en kusine som ringte henne underveis og sjekket at vi ikke hadde drept henne), masse venting på tog, kommunikasjonsproblemer mellom ansatte på stasjoner og tog, mellom oss og alle andre, lasting og lossing av tunge sykler og bagasje i ti deler, å holde seg når toalettet på nattoget var nedspylt i diaré et par timer ut i turen, togbytter og trygling om å få ta med syklene på bussen - for å komme oss til Istanbul og et sykehus hvor de snakket engelsk.

Siste etappe mot Istanbul: Buss fra Sofia, Bulgaria. "Det hadde vært deilig med en dusj og en seng snart".

Så da ble det ingen sykling i Serbia, Bulgaria og Tyrkia, men vi fikk sett mye av landene gjennom vinduene på tog og buss. Selv om det var ergelig, var det veldig lurt, for vi kom fram til legen i Istanbul på dag 44 av reisen vår. Vi hadde egentlig ikke tenkt så mye på det, men det er nemlig sånn at reiseforsikringen kun dekker reiser på inntil 45 dager. Derfor måtte vi tenke fort (på noe vi absolutt burde ha planlagt bedre på forhånd), heiv oss rundt, bestilte et fly og kom oss til Norge mens forsikringen fortsatt varte. Vi rakk heldigvis å få sett litt av den fortryllende byen Istanbul før flyet gikk, og på onsdag kveld var vi plutselig tilbake i Lørenskog. Det var en underlig følelse, og litt surt, men samtidig er vi veldig glade for at vi ble ristet inn i de fornuftiges rekker og kom oss hjem, for det ville blitt veldig dyrt å få videre oppfølging på sykehuset i Istanbul uten reiseforsikring.

Den blå moské utenpå.

Den blå moské inni. 

Hagia Sofia.

Torsdag ettermiddag gikk vi på legevakten, og etter en sjekk og at legen snakket med kirurgen på Ahus, ble vi sendt videre til akuttmottaket, og noen timer senere, etter undersøkelse av ytterligere tre leger, ble Pernille innlagt til observasjon. Høres litt dramatisk ut, men det var mest på grunn av at hun hadde fått antibiotika i Tyrkia som kunne skjule en eventuell bindtarmsbetennelse, siden det tydeligvis var noe i magen, men ingen veldig sterke symptomer (bortsett fra smerte). Så de ville se hva som skjedde uten antibiotika. Heldigvis skjedde det ikke noe spesielt, og blodprøvene viste seg å bli bedre over natta, og litt utpå ettermiddagen i dag (fredag), ble hun skrevet ut, uten at noen egentlig visste hva det hadde vært. Smertene er på vei bort, og vi (og legene) er egentlig ikke bekymret, men heller fornøyde med avgjørelsen vår om å ta en tur hjem.

Så nå skal vi rett og slett nyte et par uker høstferie i Norge, før vi tar med oss syklene og flyr til Armenia og fortsetter reisen til Teheran. Vi får ikke komme inn i Iran før 1. november, og for å unngå å være på tur uten forsikring, satser vi på at vi reiser til Yerevan i midten av oktober. Siden de fleste av leserne vet mye om hvordan det er å være i Norge, blir det nok litt stille her på bloggen i den perioden. Så kommer vi sterkt tilbake om noen uker - så følg med videre da :)

Vi gleder oss til fortsettelsen!