Fra Praha langs Vltava til Wien langs Donau

Det føles som en evighet siden forrige blogginnlegg, men vi har talt, og det er faktisk bare åtte dager... Sykkellivet suser avgårde, og at vi hele tiden forflytter oss, gjør at ting fort føles lenge siden. Vi har tråkket oss gjennom det vakre fjellandet Tsjekkia, og ikke hatt de store bomturene tross språkbarrieren. Det som slo oss med en gang vi krysset grensa mellom Tyskland og Tsjekkia, var de store kontrastene. I tillegg til den sosioøkonomiske kontrasten, som er veldig tydelig, i alt fra bygninger til påkleding, har vi kjent veldig på de topografiske forskjellene. Etter å ha syklet gjennom utallige maisåkre i (relativt) flatt terreng i tre uker, uten store forandringer i landskapet, var det deilig for oss nordmenn å komme til et land med fjell, daler, utsikt og horisont.

Vi hadde forøvrig litt større vanskeligheter med å finne fram, dels fordi de skiltene som viste retningen ofte var satt opp på steder der det var umulig å ta feil av veien, mens kryssene var skilt-løse og vi måtte ta sjanser. Den dagen vi syklet ut av Praha, ble vi først imponert over hvor god sykkelvei det var langs elva, og bestemte oss for å følge den. Plutselig var vi i en blindvei, innerst i en bitteliten landsby med elva til høyre og et veiløst fjell til venstre, ingen vei videre framover, med utsikt til det stedet vi trodde vi var på, på andre siden av elva. Den eneste muligheten til å krysse, var over en togbro, og det syntes vi var litt vel drøyt. Det satt noen lokale folk nede ved elvebredden og drakk øl, så vi prøvde å spørre dem om det fantes en annen løsning, eventuelt om de hadde båt de kunne hjelpe oss med. Det er ikke så lett, når det eneste du kan si er navnet på det stedet du skulle ønske du var, og "most", som vi hadde skjønt betyr "bro". De pekte på togbroa, sa masse på tsjekkisk, og vinket oss avgårde. En av dem forsikret oss igjen om at "vlak kaput", noe vi tolket i retning av at "toget er ødelagt", og krysset togbroa med hjertet i halsen.

Første og siste gang, vi lover!

Siden batteriet til kameraet også var "kaput", og vi ikke hadde så mye tilgang på strøm i Tsjekkia, har vi dessverre ikke så mange bilder av dette utrolig vakre landet. Ulempen med vakre fjell, er at de er slitsomme å sykle i. Vi kom til Ceské Budejovice, etter så mange oppoverbakker at kneet til Pernille ba om pause. Siden vi visste at det siste stykket mot Østerrike var det bratteste, satte vi oss på toget igjen, og atter en gang var vi fascinert over at det går an å bruke bare 2 timer på over 100 km.

På et blunk var vi i Linz i Østerrike, et land som er enda vakrere enn Tsjekkia igjen. Du skulle nesten ikke tro det var mulig. Her har vi syklet i slak nedoverbakke langs Donau, i fantastisk vær og landskap. For dere som måtte lure, har den dansk-tyske motvinden gitt seg, og vi hadde til og med medvind her om dagen. Nå har vi jo vendt nesa nesten 90 grader og begynt å sykle østover, det kan jo forklare saken. Deilig er det hvertfall. Vi har tidvis vært nesten i ekstase over hvor fantastisk Østerrike er, så det er vanskelig å sammenfatte i ord. Men landskapet er hvertfall veldig variert, og man har alltid en storslagen utsikt, enten man sykler langs åkre eller gjennom vindistrikter. 

I dag tidlig ankom vi Wien, og installerte oss i den lille leiligheten vi skal bo i her, midt i sentrum, de neste 5 dagene. Nå har vi vært på reise en måned, og det skal bli godt med en litt lengre pause. Her skal vi virkelig kose oss! Med hva, finner du ut i neste blogginnlegg.

Auf wiederhören, som de sier her.