Yolk eller yoke?

Vår første dag i Esfahan brukte vi formiddagen på å utforske denne vakre byen til fots. Det var fredag, muslimenes helligdag, og attpåtil under høytiden Ashura, hvor sjiamuslimene minnes drapet på Imam Hussein, hendelsen som splittet muslimene inn i det vi kjenner som sjia- og sunni-islam. Det var mye folk ute og gikk, og mange damer ikledd lange, svarte chadorer (et stort sjal man tar over seg når man skal inn i moskeen) bar på små barn som hadde pannebånd med arabisk innskrift på. Vi forsto ikke helt hva dette var, men mange beveget seg mot Naqsh-e Jahan-plassen, hvor det er to store moskeer, så det gjorde vi og. Fra den nydelige parken midt på plassen observerte vi mennesker strømme til fredagsbønnen, mens enkelte familier satt og hadde piknik på gresset. Prekenen fikk man med seg uansett, ettersom høytalerne på plassen var koblet til imamens mikrofon og sto på full guffe.

Der satt vi, før det kom ei nydelig lita jente, ikledd en barnechador og et av disse pannebåndene, trillende på en rosa sparkesykkel. Vi spurte mora om vi fikk ta bilde, og jenta stilte seg opp sammen med lillesøsteren, og vi pratet litt med foreldrene. Familien gikk videre mot moskeen, men før vi hadde tatt et skritt videre, sto det plutselig en annen mann hos oss og lurte på om vi visste hva det engelske ordet ”yolk” betydde. Eller ”yoke”. Etter å ha snakket litt om det, spurte han ”Do you have a problem?”, som vi fort har lært å tolke til ”Can I help you with anything?” Vi svarte som sant var, at vi måtte litt på do, og at vi begynte å ha lyst på lunsj. Da geleidet han oss til nærmeste toalett, før han skulle vise oss en god restaurant. På vei dit pratet vi om løst og fast, og vi spurte om han visste et sted vi kunne få tak i fessenjan, en tradisjonell rett vi hadde lest om og hadde lyst til å prøve. Han var ikke helt sikker, men han ringte kona og spurte om hun hadde planer om å lage det. Hun hadde ikke det, men hun hadde laget en annen tradisjonell rett som familien skulle spise på piknik om en liten stund. Så da inviterte han oss med på piknik, og vi skjønte at dette ikke var en sjanse vi ville la gå fra oss.

(Dette er ikke hverdagspåkledning for småjenter i Iran)

Etter en liten spasertur krysset vi en flott, gammel bro over et uttørket elveleie (for et par år siden bestemte den daværende presidenten at han ville at elva skulle renne til en annen by), og kom inn i en stor park langs elva. Et stykke inn i den satt hans kone, svigermor, svigerinne, svoger, nieser og datter og et par ektemenn av disse. Det var først og fremst vår venn fra Imam Khomeini-plassen som snakket engelsk, samt mannen til ei av niesene, som kom senere, men han tolket etter beste evne, og stemninga var god. Etter en runde ostepop, te og ostekake med granateple (nam!), var det tid for å vise bilder, og diverse telefoner ble sendt rundt for at vi skulle få se bilder. Og så fikk de se bildene på Pernilles mobil, og da hennes foreldre, besteforeldre og lillesøster hadde blitt studert nøye av alle sammen, kjente vi hverandre bedre, og latteren satt løst. Så sa mannens datter og en av niesene at Pernille måtte være med på en tur, for det kunne umulig være bra for henne å være sammen med mannen sin hele tida. Så da ruslet de rundt, hånd i hånd, mens kusinene skravlet i vei på persisk og håpet hun skulle forstå noe, og sa det de kunne av engelske ord: ”English problem.” ”Just farsi.” ”I love my husband.” ”You love my husband.”

Det var en gang en elv. Og så ville presidenten noe annet.

Litt av familien på piknik

Tilbake hos de andre ble piknikmaten servert, og piknik på persisk ser omtrent sånn ut: ”langbord” på bakken med ris og varm gryterett, suppe, salat med to ulike typer hjemmelaget dressing, en hjemmelaget krydret surmelksdrikk og brus. Nok til de 12 menneskene som var der, og sikkert fem til. Praten gikk videre, og en av mennene ville snakke ærlig om politikk, med svigermor som tullet med chadoren sin i bakgrunnen og kledde seg ut som veldig konservativ (altså når det gjaldt hvor mye som dekkes til av hår og fjes). Uten å gå i for mye detalj her på Internett, høstet Magnus applaus for sin ærlige mening, og så lo vi godt, hele gjengen. Så var det på tide med søtsaker, og etter det, frukt. Og så resten av ostekaka vi hadde til forrett. Og en runde til med te, selvsagt.

Piknik av en annen verden

Bak til venstre: mannen som inviterte oss

Chai

Fire timer senere var sola begynt å krype ned bak horisonten, og vi utvekslet e-postadresser før vi takket for oss og gjestfriheten deres. Vår venn fulgte oss tilbake til broa, hvor vi nok en gang takket og prøvde å uttrykke hvor mye det hadde betydd for oss. Som svar fikk vi ”Det er jeg som skal takke, og beklager at jeg tok så mye av tiden deres.”