Հայաստան (Hayastan)

Etter to uker i Armenia, eller Hayastan, som de selv kaller det, sitter vi igjen med mange inntrykk og økt kunnskap om dette for mange litt ukjente landet i Kaukasus. Her har vi vært så heldige at vi har fått møte folk fra det amerikanske fredskorpset i byene langs veien sørover, som har vært kjempehjelpsomme både med tanke på husvær, lokalkunnskap, selskap og med å sette oss i kontakt med lokale armenere som kan litt engelsk.

Siden Armenia er et så lite land, har vi hatt god tid til å stoppe og se ting, og den første store severdigheten vi kom til etter Jerevan, var klosteret Khor Virap, som er et viktig symbol for den armenske kristenheten. Armenia er verdens eldste stat med kristendommen som statsreligion, takket være Gregor Opplyseren, som satt fanget i Khor Virap, fram til kong Trdat, som hadde plassert ham der, ble sinnsyk og måtte komme til Gregor for å bli helbredet, for så å erklære hele landet kristent på grunn av den mirakuløse bedringen i sin sinnstilstand (kort oppsummert). Området der klosteret ligger har også huset andre gudommeligheter; det er blant annet funnet ruiner etter et gammelt romersk tempel her. Men siden disse ligger midt på grensa mellom Tyrkia og Armenia, er det ikke mulig for turister som oss å se på dem.

Khor Virap m. Ararat i bakgrunnen

Det har vært en spesiell opplevelse å sykle sørover i dette smale fjellandet, hvor vi rett som det er (som i Khor Virap) beveger oss helt inntil grenser som er stengt av piggtråd og militære med våpen. Det er en sterk og uhyggelig virkelighet å konfronteres med når man kommer fra et land og en del av verden der man fritt kan krysse landegrenser uten engang å måtte vise et eneste papir. Vi skrev om vollene som beskytter mot skudd langs veien i forrige innlegg. Etter å ha lært litt om hvordan stemningen er mellom Armenia og nabolandene i henholdsvis vest og øst (særlig det østlige nabolandet), er det tankevekkende at vi aldri hører noe om dette der hjemme – en konflikt som i våre øyne har et fellestrekk eller to med en velkjent konflikt om territorium ikke så langt herfra, litt nærmere Middelhavet. Her snakker vi droner, landminer, okkupasjon, og ikke minst en god porsjon gjensidig hat.

Piggtrådgjerde langs grensa

 Vi har ikke beveget oss i de områdene der dette gjelder mest, og vi har ikke vært vitner til krigshandlinger av noe slag. Men situasjonen er visst mer anspent enn på lenge, og det ser ikke ut til å være noen enkel løsning i sikte. Dette er et land med langt større utfordringer enn vi var klar over da vi reiste hit, særlig når det gjelder arbeidsledighet og kvinnenes situasjon. Men tross alt som kan virke dystert, er folk utrolig vennlige og imøtekommende, og overalt hvor vi har vært, har vi møtt folk som er interessert i oss, inviterer oss (det vil si Magnus, det er jo han som er mann) på en drink, kommer med hendene fulle av frukt de vil gi oss eller vinker iherdig i håp om å få dele lunsjen sin med oss idet vi sykler forbi.

Ikke bare får vi frukt, men vi får også den største frukten vi noensinne har sett! 

Og så er det et ubeskrivelig vakkert land, med bratte fjell og dype daler, for øyeblikket ikledd de vakreste høstfarger. Overmåte vakkert og vilt, ja, og litt i overkant bratt (spør du madamen, iallfall). En av dagene syklet vi over en fjellovergang på høyde med Galdhøpiggen. På toppen der holdt vi på å fryse fast, og på den andre siden av fjellet var ikke et eneste gjestehus å oppdrive på minst 30 km, gradstokken nærmet seg 0 grader og vi var nesten blå. Heldigvis er det ikke noe problem å få haik i dette landet, og en ny lastebilsjåfør forbarmet seg over oss og lot oss sitte på til Goris, som var morgendagens mål.

Fra Goris er det ikke langt til Tatev, et 1600 år gammelt kloster hvor det på det meste bodde 1000 munker. Dit tok vi en dagstur, først med taxi til gondolbanen, før vi tok verdens lengste gondolbane ned fra fjellet vi var på, opp på neste fjell, ned derfra og opp fjellet bak der igjen, hvor Tatev ligger. Det var en helt spektakulær opplevelse.

Pernille var ikke helt komfortabel med høyden, men utsikten var ihvertfall fin.

1000 år gammel jordskjelvvarsler

Klosteret med munkenes eplehage i forgrunnen.

Etter den iskalde fjellturen dagen før, ble vi litt syke begge to, og ble derfor i Goris noen dager. Pernille var sengeliggende mye av tiden, men Magnus fikk seg en tur til noen grotter rett ved Goris, hvor folk bodde før de begynte å bygge hus. I en nabolandsby flyttet visstnok den siste personen ut av grottene så sent som på 1980-tallet, og Goris er kjent for disse hulene, som man kan se fra byen.

Nisselue-landsbyen, som Magnus kaller den. 

Her bor nok en hobbit..

Mandag tenkte vi at formen var god nok til å fortsette sørover, og den holdt omtrent til første oppoverbakke før Pernille ikke hadde mer pust. Så vi trillet syklene opp neste fjellovergang, og like før toppen var det en varebil som lurte på om vi ville ha haik. Vi takket ja, og ikke lenge etter var vi i Kapan, som er den største byen i Sør-Armenia. Det var imidlertid ikke særlig mye å finne på der, så vi syklet videre neste morgen. Forkjølelsen hang fortsatt i, og bakkene ble nok en gang for tunge, men dette landet er et haikerparadis, så vi kom oss greit til Meghri i lastebil. Meghri er en liten by ca. 1 km fra grensa til Iran, og ligger i en bratt åsside. Vi fant et koselig gjestehus med egen frukthage og utsikt over dalen, hvor vi tilbrakte en natt, før vi av mangel på noe bedre å finne på tråkket de siste 10 km til grensa. Der ligger det en enda mindre by, kalt Agarak, med enda mindre å finne på. Til vår store glede traff vi på et backpackerpar fra Brasil og Japan som reiste motsatt vei av oss, som vi brukte kvelden på å utveksle erfaringer med.

Ja, vi var faktisk nede i den byen for bare 13km siden! 

I dag har vi rett og slett bare ventet på at det skal bli 1. november, for da får vi lov å komme inn i Iran, det lovede land, reisens mål. Det er fortsatt mange kilometer igjen til Teheran, og vi har lyst til å sykle iallfall en del av dem. Vi er imidlertid nødt til å se an trafikken først, for ut fra det vi har lest, syns vi kanskje det virker lurere å kjøre tog enn å sykle i det landet. Og vi er jo lure mennesker :)

Som mange av dere allerede vet, er Iran et litt strengere land enn Norge, noe som innebærer at vi ikke kommer til å annonsere nye blogginnlegg på facebook den siste tida. Vi er heller ikke helt sikre på om det lar seg gjøre å skrive blogg der. I så fall er det bare å smøre seg med tålmodighet, og så lover vi at blogginnleggene om Iran kommer i slutten av november. Helst før, men vi får se.

Siste del av reisen blir: Tabriz – Zanjan – Teheran – Esfahan – Shiraz – Yazd – Teheran.

Snakkes, eller خداحافظی (khoda hafez), som de sier på farsi.

Bare én natt til i Armenia