Ashura

I Iran har vi fått oppleve noe vi ikke visste om på forhånd; den sjiamuslimske høytiden Ashura. Dette er en ti dager lang markering av drapet på Imam Hussein (den tredje sjiamuslimske imamen) og hans familie og etterfølgere. Disse ti dagene munner ut i Ashura, som er selve dagen Hussein ble drept. Slik vi har forstått det, er dette den viktigste høytiden i sjiaislam, som er den dominerende religiøse retningen i Iran, og de siste to av disse ti dagene er offentlige høytidsdager, og alle har fri. Da reiser som regel de som er tilflyttere til de store byene tilbake dit de kommer fra, for å være med familien under høytiden.

Under Ashura samles man og minnes hvor forferdelig grusomt det som skjedde var, alle er kledd i svart, mennene deltar i en form for dans hvor de slår seg hardt til brystet, i hodet, eller pisker seg på ryggen mens det synges om Hussein. Mange tar gjørme på hodet for å markere sorg, og man gråter. Jo mer man gråter, jo bedre er det. Og så går man i prosesjon i gatene, der man gjør alle disse tingene igjen, i tillegg til at man dramatiserer hva som skjedde. Det som skjedde, var at Imam Hussein var invitert til Karbala i Irak for å undervise muslimene der. Han var en populær mann, og mange av disiplene hans fulgte etter, også hans egen familie. På veien ble han og følget overfalt av fienden, som var sunnimuslimenes onde leder. Hussein ba etterfølgerne reise hjem, for det var jo ham fienden var ute etter, men disiplene ønsket ikke å forlate ham, og alle ble drept, og til slutt var det bare Hussein selv og hans seks måneder gamle sønn igjen. De klarte heller ikke stå imot fienden, og den lille gutten ble drept av en pil, før Hussein selv ble drept. Så dro fienden til leiren der resten av familien og vennene hans var, og tok dem til fange eller drepte dem, satte de dødes hoder på staker og bortførte de levende.

Mennene på podiet synger om Hussein, mens alle slår seg til hodet for å uttrykke sorg.

En mann forklare at Husseins død var fullbyrdelsen av det offeret Gud krevde av Abraham da han ble bedt om å ofre sin sønn Ismael, men slapp å gjøre det (muslimenes versjon av  historien om Abraham og Isak). Symbolikken her gir oss flere assosiasjoner til den kristne påsken, men Ashura ender ikke med glede, det er kun sorg. I sjiaislam er tittelen ”Imam” tilsvarende vårt helgenbegrep, og en viktig del av Ashura er å be til Hussein og de andre som ble martyrer. Disse har nemlig en særstilling hos Gud, og kan kanskje gjøre Gud velvillig på deres vegne. Jo mer ektefølt sorg man kan fremvise for Hussein, jo større er sjansen for å vinne favør hos Gud og få egne bønner besvart.

Yazd pyntet til Ashura

Vi var i ørkenbyen Yazd under Ashura. Dette er en ganske tradisjonell by hvor mullaene har stor makt, og folk dermed er nokså religiøse av seg. Vi kom dit tirsdag kveld, kvelden før de to fridagene, og fikk beskjed om at nå kom vi til å være i Yazd til Ashura var slutt, enten vi ville eller ikke. Absolutt alt var stengt, og når bussene begynte å gå igjen på fredag, ville nok alt være fullt uansett. Vi fikk også høre at å være i Yazd under Ashura var som å være i Betlehem på julaften. Uansett hvor passende den sammenligningen ellers måtte være, så fikk vi iallfall Ashura i bøtter og spann. Det høres jo litt dramatisk ut, alt sammen, og vi må ærlig innrømme at vi fikk litt nok etter hvert. Men dette er jo, som høytider flest, også en tid for å være med familie og venner, spise sammen og kose seg, siden man har fri lenge nok til å reise hjem og bruke tid med de man ikke ser så ofte ellers. Vi ruslet rundt, fikk gratis te i gatene rett som det var, og spurte vi hva som skjedde, ble vi tatt med inn for å se, og gjerne invitert på lunsj etterpå. Vi har fått snakke med mange, og lært om Ashura fra en rekke forskjellige ståsteder; alt fra heftig mullapropaganda, til folk som egentlig ikke er særlig praktiserende eller troende muslimer, men som deltar fordi det er tradisjon og en samlende happening. Litt som julaften i Norge, på en måte.

Felles lunsj, med mennene i et stort rom, og omtrent like mange kvinner i et rom på 1/4 av størrelsen.

Hyggelige mennesker som inviterte oss på lunsj. De bor ikke i Yazd, men kommer for å besøke familien og fordi Ashura er tradisjon.

Og litt som på julaften i Norge, så kan man som turist få med seg en del av det som skjer, hvis man går i kirken, for eksempel. Og så går folk hjem og er med familien,  alt blir stille og turistene har ikke så mye å ta seg til. Da selve Ashura-dagen kom, kjente vi egentlig at det var godt å slippe litt unna det, og brukte dagen på et behagelig hotell hvor stort sett alle de andre turistene som var stuck også hadde endt opp. Så vi fikk gode samtaler med folk fra hele verden, drakk masse god te med dadler til, og slappet av og spilte kort til den store gullmedalje (i smug, selvsagt. Kortspill skal man jo ikke ha noe med å gjøre). Siden hele byen var stengt, fikk vi ikke gått på museer og opplevd det vanlige livet i denne spennende byen (Yazd har en veldig spesiell arkitektur, i tillegg til å være en av verdens eldste byer), slik vi hadde tenkt på forhånd. Men vi har fått se og lære om en helt spesiell side av kulturen og snakket med folk om ting vi aldri hadde visst noe om ellers, og kommet litt under huden på folk på en annerledes måte. Til syvende og sist er det jo det som er gøy med å være på tur; å få snakke med mennesker og lære om hvordan de lever. Museer og flotte bygninger finnes overalt, folk finnes bare der de er, og det er de som er det virkelige eventyret.